Ved inngangen til 2000-tallet forestilte den franske filosofen Paul Virilio seg et Ulykkemuseum. Han definerte det slik: "Å stille ut ulykken. Alle ulykker, fra de mest banale til de mest tragiske, fra naturkatastrofer til industrielle og vitenskapelige sammenbrudd, men også den lykkelige ulykken – fra et lykketreff til kjærlighet ved første blikk. Å eksponere ulykkene, slik at vi ikke lenger bare blir eksponert for dem." Stavanger Secession ønsker å videreføre denne undersøkelsen ved å utforske det eksistensielle skiftet vi opplever idet vi trer inn i en tid preget av kontinuerlige ulykker.

Ulykken er ghostwriteren til avansert kapitalisme—den hemmelige arkitekturen som holder sammen de oppsplittede delene av samfunnet vårt. Etter hvert som menneskehetens prometiske ambisjoner når et hittil ukjent nivå, fremstår ulykkene som avslørende øyeblikk—de blottlegger vår sivilisasjons eskatologiske besettelse av akselerasjon. For å låne Hannah Arendts ord: «Framgang og katastrofe er to sider av samme mynt.» Hvis museene allerede har omfavnet ideen om framgang, tar vi det motsatte: ulykken.